Siden bloggen min er stor i antall byte og ikke alle steder er like tilgjengelig med hjelp for teknisk tilbakestående, har jeg funnet et sted som godtar bloggen min as is. Takk til Thomas, for nå bor jeg og alle innleggene mine her:

http://smartass.ipublish.no/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sånn siden jeg har fått bekreftet at VGB skal dø, tenker jeg at jeg flytter.
Muligens denne bloggen også.

Også tenker jeg at egentlig. Sånn innerst inne. Burde VG sponse oss med tidenes gravøl. Lesernes VG hadde ikke vært noe som helst uten oss. Ikke faen. VGB hadde aldri vært noe uten oss. Og VG hadde aldri hatt så mange lesere på nett uten oss. Så, en øl takk!

Åja… Mitt nye jeg bor her…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser når jeg logger meg på her at VGB oppfordrer meg til å bry meg. Og jaggu gjør jeg! Her er oppfordringen fra VGB: Bry deg! Mobbing og hets er det ingen som vil ha så nå ber vi alle tenke seg om i hva de skriver og hvordan de kommenterer her på VGB. Det er en utfordring til alle. Smil til dine medbloggere og gjør det du kan for å spre glede og gode tanker. Ikke la deg såre og og ikke svar med sårende utsagn. Kort og godt: Tenk deg om og bry deg! Goodie. Jeg gjør.

Og med mindre det har skjedd noe drastisk her inne den uka jeg har vært uten nett, er VGB en underavdeling av VG. Og VG oppfordrer alle til å trykke på en knapp på facebook for å avgi et løfte om å stoppe mobbing. Jeg har ikke trykket på knappen. Ikke kommer jeg til å gjøre det heller. Jeg har mer tro på handling IRL enn å like noe på trynebokji. Og jeg har bevis for mitt engasjement. Det fikk jeg da jeg gikk i tredje klasse påbarneskolen, og skolen innførte kampanjen “Stopp, det er lov å bry seg” og delte ut diplom og pins til alle som gjorde en reell innsats for å stoppe mobbing. Jeg fikk en pen samling før jeg begynte på ungdomsskolen. Som forøvrig hadde hatt godt av å ha samme ordning. Men nok om det.

De siste dagene har VG vært full av artikler om mobbing. Og har i en av sakene sine følgende faktaboks om mobbing:

• Det er mobbing når en gruppe eller en person gjentatte ganger og over tid plager et offer.
• Mobbing forutsetter et ujevnt styrkeforhold mellom plagere og offer.
• Mobbing er et virkemiddel for at plagerne skal tilegne seg makt slik at de kan oppnå personlige fordeler.
• Plagingen utføres av hele gruppen av overgripere eller av ett eller flere medlemmer på vegne av gruppen.

Og da lurer jeg bittelitt på en ting. Hva er tanken bak artikkelen om John Carews tattovering?
Vi kan se på det første punktet. Jeg vedder på at han føler seg plaget av at journalistene er mer opptatt av hva som står på halsen hans enn hvor klar han er for å knuse Polen. Jeg lurer mest på det siste. Dog, dette er første gang jeg har sett saken nevnt, så over tid vil være å dra det litt langt. Da er det andre punktet vesentlig lettere å forholde seg til: ujevnt styrkeforhold.

VG har ørtentusen lesere hver dag. På nett og papir. Du kan ta gift på at den saken her havner på rosa papir i morgen. Og det at Carew ikke ønsket å svare på henvendelsen, gjør at styrkeforholdet er absurd ujevnt. At VGs fabelaktige gramatikkryttere, som forøvrig ikke tar egen grammatikk like alvorlig som Carews, for sikkerhets skyld har fått utenforstående til å kommentere tattoveringa gjør styrkeforholdet enda skjevere. Litt som greia med at kun de peneste fikk snakke med de peneste på ungdomsskolen. Forutsatt at de snakket negativt om den eller de det ikke passet seg å like.

Hvilke personlige fordeler VG får ut av dette er klar: lesere. Det er nok av mennesker der ute som bryr seg om fotball, og følgelig mange som er villige til å lese om fotballspillere.  Og lesere = penger. Drar vi den langt nok blir mobbing=penger. Noe det mest sannsynlig er også, med tanke på gratis pr på trynebokji.At dette utføres av en eller flere personer, er også sant. Ikke bare av VG heller. Men VG er de eneste som har utbasunert  det vide og brede at de er motstandere av mobbing. Seriøst. Ta dere en bolle!

Det er noe i det der med å gå foran med et godt eksempel. Dere burde prøve…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Idag skulle vi feire verdens beste lillesøster. Og før den tid skulle jeg og kjekke trønderen tømme et lass med sammenbretta pappesker hos mamma og pappa, siden papirinnsamlinga der er i morgen, og vi ikke aner når papirinnsamlinga er her. Og planen var å spise middag hos mamma og pappa, og dessert hos verdens beste lillesøster. Var planen. Helt til pappa kom inn og sa “jeg tror du må hjelpe meg”. Han hadde nemlig slått seg litt i tommelen da han skulle bytte bremser på bilen til lillebror, og kuttet var så dypt at det måtte syes. Så mamma puttet på plaster, bandasje og omtrent alt annet hun kunne finne i medisinskapet, mens jeg ringte legevakta. Som ikke var mulig å komme gjennom til. Sykehuset tok telefonen, og ba oss komme ned. Så kjørte jeg pappa til sykehuset, mens kjekke trønderen ble hjemme sammen med mamma.

På venterommet fikk vi et skjema å fylle ut. Sånn som de har på amerikanske filmer. Med informasjon om hvordan og hvor skaden oppsto. Krigshandling var forøvrig et alternativ vi likte godt, men ikke kunne krysse av på. Og mens vi satt der, kom en liten, stor gutt hinkende inn sammen med mammaen sin. Jeg og pappa snakket litt om alt og ingenting, og hver gang jeg sa “pappa” så den lille, store gutten på meg med et rimelig forundret uttrykk, før han fortsatte å trykke på Nintendoen sin. Jeg kunne se at han lurte på noe, men at han var for sjenert til å spørre. Så jeg lot han være. Og da det ble pappa sin tur, sa jeg at jeg skulle gå og ringe mamma så hun kunne gjøre klar maten til vi kom hjem.

Da jeg kom inn igjen hørte jeg den lille, store gutten si til mammaen sin “tenk når jeg blir så stor at jeg må ta med meg deg hit!” Jeg så på mammaen og smilte. Hun har oppdratt en fin gutt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er veldig glad i å planlegge. Eller. Jeg er ekstrem på å planlegge. Og jeg stresser. Så flyttekvisene flyttet inn på haka mi på onsdag. Vi tok over leiligheten i dag. Jeg og kjekke trøndermannen altså. Og takket være fantastiske venner, fikk vi flyttet en god del ting i dag. Men i morgen, når hoveddelen av flyttinga går, da skal jeg  være på jobb. Hvilke tanker jeg har om det, skal jeg ikke ta her, men jeg gleder meg ekstremt mye til å begynne i den nye jobben på tirsdag.

Jeg har følgelig null oversikt over hva som kommer til å skje i morgen. Jeg blir lettere sprø! For jeg er kontrollfreak når det gjelder flytting. Jeg er forøvrig også en jævel på å pakke i biler. Om noen lurte går det 11 banankasser, 3 fulle søppelsekker, to passasjerer og en sjåfør i en 3-dørs Opel Corsa. Nemlig! Heldigvis har jeg arvet akkurat den egenskapen fra pappa, som er flyttebilsjåfør i morgen. Så da vet jeg at alt jeg eier får plass i bilen. Problemet er bare at jeg er den eneste som har full oversikt over alt jeg eier. Jeg har gitt beskjed til mamma om hva jeg eier hjemme hos dem, sånn at jeg vet at det blir med. Akkurat på dette området føler jeg at jeg har arvet det beste av foreldrene mine: Evnen til å pakke i bil av pappa, og evnen til å holde oversikt av mamma. Kjekke trøndermannen mener jeg kaster bort unødvendig mye energi på å bekymre meg for morgendagen. Men jeg kan ikke noe for det.

Søndagen går til å underholde svigermor (les: få henne til å pakke ut ting og rydde i den nye leiligheten så hun har et sted å sove når kvelden kommer), pakke ut klesskapet, prøve å få kjekke trøndermannen til å innse at jeg har vært veldig flink med sko siden det bare er tre banankasser som inneholder det, og å lage sjarmeringsmiddagen min.

Og så kommer mandagen. Den eneste dagen jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har full oversikt over. Det er den dagen jeg og kjekke trøndermannen skal gå hånd i hånd gjennom det nye nabolaget og prøve å finne matbutikken!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er et par måneder siden kollektivet bestemte seg for å gå hver til sitt. Avgjørelsen falt første desember, da vi kom hjem til 12 varmegrader i leiligheten, is på innsiden av de doble leiligheten og møtte null forståelse fra både utleier og utleiemegleren. Vi brukte fem minutter på å bestemme oss. Og siden jeg manglet jobb og egentlig økonomi til å bo et annet sted, begynte jeg å kjøre tingene mine opp til mamma og pappa. 5 lass har gått dit, med banankasser med sko, klær, fotoalbum, kjøkkenutstyr og lignende. Jeg tippet at jeg hadde omtrent 6 banankasser med ting igjen i leiligheten, og kjøpte inn sånne der stygge poser som man kan ha ved og sånn i. 5 stykker.

I forrige uke fikk jeg jobb i Oslo. I går fikk jeg leilighet i Oslo. På fredag tar jeg over leilighet i Oslo, og flyttinga er offisielt i gang! Og jeg har ikke pakket alt. Ikke i nærheten.

Jeg begynte så smått i går. Og fortsatte i dag. Så langt er 3 av 5 praktiske poser fulle. Og en banankasse med skolesaker. Som jeg er noe usikker på hvorfor jeg ikke kaster. Selv om jeg er ganske sikker på at jeg trenger noen av dem på jobb. En banankasse er full av bøker. På generelt grunnlag. Muligens blir den en kasse med blomstervaser. Hvorfor har jeg så jævlig mange blomstervaser egentlig? Jeg får jo aldri blomster! Nuvel.
Det blir vel 2 søppelsekker med Tupperwaregreier også. Regner jeg med. Sånn siden jeg har et kjøkkenskap som raser ut hver gang vi åpner døra. Fordi det er fullt av bokser vi egentlig aldri bruker. Og jeg trodde jeg var nesten ferdig. Jeg er jo ikke det!

Crap, hvor kommer alle tingene fra? Jeg er ganske sikker på at skuffene og skapene her er magiske og bare formerer alt jeg putter inn der!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når prinsesser har fått ny jobb, sier det seg selv at det må feires. Så bringebærbrownies er løsninga. Slik gjør du:

Du kjøper en pakke sånn her (og smør):

Bare følg oppskrifta bakpå. Piece of cake. Det bør være denne, for den er typ stor, og  best!
Så blander du inn sånne her:

Jordbær funker sikkert også, men jeg liker litt syrlig smak på kaker som er veldig søte. Også tømmer du blandinga med brownies og bringebær i egnet kakefat som tåler stekovn, og steker til det lukter godt. Du vil nå ha en slik:

Når den blir kald, strør du melis på og tada: du har baka!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det finnes syv tegn på at man blir eldre. Men siden jeg fortsatt ikke evner å lese vaskelapper før jeg kjøper klær, finner politikk interessant fordi statsminister er “kjekk” eller noe i den duren, velger jeg å fokusere på det femte punktet på lista:

Språklige blomster, altså ting man bare sier når man er “gammel”

Jommen sa jeg smør

Guri Malla

I all verdens land og rike

Besudle (bør så ABSOLUTT jobbes inn i vokabularet igjen)

Det er ikke fullt før det renner over

Diskutere pavens skjegg

Du store alpakka (jeg tenker STOMPA)

Durabelig

Fader rullan

Male fanden på veggen

Uhumskheter

Vill i nikkersen

Å ikke se ut i måneskinn

Rosinen i pølsa

Ruskomsnusk

Histen og pisten

Hipp som happ

Hissig på grøten

Herre jemini

Herre min hatt!

Hæla i taket og tenna i tapeten!

Sludder og pølsevev

Pinadø

Over en lav sko

Summa Summarum

Jeg skal vise deg hvor David kjøpte ølet!

Sannelig min hatt

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått med meg at Maria Amelie er arrestert. For å oppholde seg ulovlig i landet. Og det er klart. Brudd på norsk lov er ikke akseptabelt i Norge. Jeg ser den.

Det jeg derimot ikke ser, er logikken.
For altså. Damen har oppholdt seg ulovlig i landet i flere år. Og har skrevet bok om det. Og gitt ut boka. Og stilt opp i flere medier og snakket om boka. Så da er spørsmålet: hvorfor har hun ikke blitt arrestert før? Hun har da vært deltaker på direktesendt tv. Det kan da umulig ha vært så ufattelig vanskelig for politiet å vente utenfor et tv-studio for å plukke henne opp og sette henne i fengsel? Det er mulig jeg har gått glipp av noe her.

Det krever ikke videre høy iq for å forstå at dette kommer til å vekke oppsikt i media. Uansett hvor og når hun blir arrestert. Ikke for å forstå at denne saken kommer til å dra ut i det lengste. Eller at hun mest sannsynlig blir sendt ut av landet for å statuere et eksempel. Janteloven lenge leve. Du skal ikke tro du er smartere enn oss. Hilsen feigingen den norske stat.

Poenget er at dama er smartere enn den norske stat. Hun har klart å ta en mastergrad ved NTNU, skrive bok, bli kåret til årets nordmann og gjøre et inntrykk på alle som klarte å fjerne seg litt fra julegavehysteriet i desember og følge halvveis med i media. Til tross for at hun ikke er norsk. På papiret.

Min verden er tydeligvis litt mer svart-hvitt en statens. For i min verden må man ha baller nok til å stå for valgene man tar. Både Maria Amelie, som tilsynelatende har dem, og staten, som tilsynelatende mangler dem. Jeg tror nemlig at Maria Amelie var forberedt på at dette kom til å komme, men staten hadde ikke baller nok til å gjøre noe med det da hun ga ut boka. Det burde de hatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om 3 uker er det 8 måneder siden jeg ble ferdig med utdannelsen og fikk en bachelorgrad. Noe som tilsier at jeg praktisk talt har vært arbeidsledig i 8 måneder. Og jeg begynner å lure på om det egentlig var verdt det. Sånn rent økonomisk. Sosialt sett har studiene vært fantastisk. Jeg har fått en haug med nye venner, og arbeidet med studentsamfunnet har gitt meg mye mer enn bare en fyllekule nå og da. En jobb har det riktignok ikke gitt meg, men det har gitt meg en pekepinn om hva jeg faktisk har lyst til å jobbe med. Og det ga meg ideen til bacheloroppgaven jeg skrev. Og fikk en akseptabel karakter på. Men det har ingen praktisk betydning når jeg søker jobb. Jeg har ikke erfaring. Jeg har bare utdanningen. Så jeg stiller bakerst i køen når jeg søker jobb. Jeg begynner å bli litt lei. Det toppet seg i går da jeg fikk en telefon fra et sted jeg har søkt jobb. Jeg var ikke kvalifisert for stillingen, men jeg kunne få jobbe deltid som telefonselger i samme bedrift. Ellers takk.

For selv om jeg har både erfaring og utdannelse til flere av jobbene jeg har søkt på, er jeg ikke rette kandidat for jobben. Og begrunnelsene er mange. Jeg er både for gammel og for ung. Jeg bor for langt unna, eller for nærme. Den begrunnelsen jeg liker best var “du virker for intelligent”. Takk skal du ha. Men det verste er de som sier at referansene mine ikke er gode nok. Hvor de da ikke har kontaktet referansene mine. Det er godt gjort.

Så nå sitter jeg her. Med et relativt lite studielån på bare 150.000, en bachelorgrad som ikke fungerer til annet enn pynt på CVen, på lik linje med mine 7 aktive år i RKU, tre ekstrajobber og en følelse av at det i grunnen ikke var verdt det. De neste 25 årene må jeg betale for det. Med en jobb jeg ikke får. Og nå har jeg gitt opp å være kresen. Jeg vil bare ha en heltidsjobb med fast lønn. Ikke telefonselger på  heltid som ikke får lønn, men provisjon. Den jobben finnes heller ikke.

Lillebror var smart. Han fullførte ungdomsskolen. Og er nå 19 år og mellomleder. Han jobbet seg oppover, han utdannet seg ikke. Smarte mannen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende