Bacheloroppgaven er like rundt hjørnet. Jeg må bare gjøre ferdig oppgaven så mange av dere har vært snille og hjelpe meg med. Tusen takk
Og etter bacheloroppgaven skal jeg jobbe. Og for å jobbe må jeg få meg jobb. Og for å få meg jobb, må jeg på jobbintervju. Og for å komme på jobbintervju, må jeg skrive en søknad. Og når jeg skriver søknaden, må jeg ha en CV. Og det er det dagen i dag går med til. Å skrive CV.

Så jeg har funnet fram en pen liten bunke med papirer. Jeg har jo tross alt jobbet siden jeg var 18. Og i den ene jobben hadde jeg intet mindre enn fire ledere før jeg slutta. Og jeg har attest fra alle sammen. Og jeg vet at attester sier lite, og at arbeidsgivere helst vil ha referanser de kan ringe til. Men jeg føler at han som var sjefen min for 7 år siden kanskje ikke helt er rette person å be om å være referanse. Selv om jeg tviler på at han har glemt meg. Men folk forandrer seg fra de er 18 til de er 25. Så jeg har en pen liste med referanser. Og en haug med attester.

Og jeg sitter og leser attestene, og innser at jeg kommer til å bli gift med jobben. For hver jævla attest sier at jeg er mer enn pliktoppfyllende, kreativ og tar utfordringer på strak arm. Fordi det var det jeg lærte av mamma og pappa. Men samtidig er det jo en ting hva som står på papiret, og en annen ting hvordan jeg faktisk er. Dessuten har jeg ikke evnen til å gå hjem fra jobb og la jobben være igjen på jobb. Det er ikke helt min stil.

Og så ser jeg på vitnemålene fra videregående. Og tenker at om jeg hadde vært arbeidsgiver ville jeg stussa sånn på valgene av fag at jeg enten ville kasta min søknad rett i søpla, eller kalt meg inn til intervju for å få svar på hvorfor. For i bunken ligger et vitnemål fra elektrofag, et vitnemål fra sjøfartsfag, kursbevis for kurs til å slukke branner og evakuere oljeplattformer og et par år etter det, ligger vitnemålet for allmennfaglig påbygning. Så enten var (og er) jeg veldig vimsete når det gjelder å velge hva jeg vil, eller så var (og er) jeg ikke redd for å prøve nye ting før jeg bestemmer meg for om jeg liker dem eller ikke.

Så nå har jeg sett mitt arbeids- og skoleliv på papiret. Og lurer på om jeg i det hele tatt har sjanse til å få en jobb. Og tenker at jeg er glad jeg har gjort alt jeg har gjort. For det har vært artig mens det har pågått.
Og så må jeg bare selge meg selv. Min svakeste side. Jeg er veldig dårlig på å selge meg selv, og tror ikke det er CVen det kommer til å stå på, men heller søknaden.

Gah!
Kan ikke bare noen headhunte meg til drømmejobben?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For det sa dogglas, og man hører på dogglas!

Også skal jeg liksom gjøre dette:

1. Kopier Award’en på bloggen din (kopier den ved å klikke på bildet og lagre den, helst i mappen for dine bilder).
2. Link til personen som ga deg Award’en.
3. Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
4. Velg 7 andre bloggere som du sender Award’en videre til.
5. Link til deres blogger.
6. Legg igjen en kommentar i bloggen deres, så de får vite om Award’en

Jeg anser punkt en og to for vel gjennomført. Siden jeg fikk det til liksom. Også skal dere få 7 interessante fakta.

1. Jeg er veldig homovennlig.
2. Jeg har skjelt ut Harald Rønneberg.
3. Jeg skjønner ikke meter`n av Twitter, og har ingen trang til å skjønne det heller.
4. Jeg leser kart uten å snu det, til venninners store irritasjon.
5. Jeg kan skifte coil på en Mazda, men ikke fortelle deg hva en coil faktisk gjør.
6. Jeg er veldig hemmelig forelska i broren til en tidligere kompis, og har vært det siden jeg var 13.
7. Jeg spiller dummere enn jeg er, fordi jeg ikke liker at folk vet hvor smart jeg er.

Interessant og interessant, fakta er det hvertfall…

Og nå må jo den greia her ha vært rundt?
Jeg har hvertfall lest en sånn her hos alle de jeg leser fast. Og det er de jeg leser fast jeg i grunnen anser å være kreative. Nei forresten, jeg leser et par rosablogger for underholdningens skyld, og sånn at jeg skal ha noe å prate med mamma om.

Men. Føler du at du vil kopiere, gjør du det, også legger jeg inn link til deg her hvis du vil det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har egentlig sverget dyrt og hellig på at jeg aldri skal gjøre det her. Men siden jeg er veldig dårlig på besvergelser og ikke spesielt hellig av meg, gjør jeg det likevel.

Jeg sitter med eksamen i innovasjon og prosjektarbeid, og innunder dette ramler kategorien “markedsføring”. Og det er her du kommer inn i bildet. Av 3 enkle årsaker:

1. Du er nettbruker
2. Du leser blogger
3. Du forstår mest sannsynlig norsk.
Og det er alt du trenger for å få gjøre meg en tjeneste.

Svar på denne undersøkelsen, og du redder dagen min! I det minste oppgaven min…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er så alldeles ikke klar for å bli 25. Eller jo. På en måte er jeg klar for å bli voksen, få meg jobb, leilighet, bil (som funker bedre enn den jeg har) og alt som følger med. Minus unger og mann og sånn.
På en annen måte finnes jeg ikke klar på en flekk. Det har denne helga bevist.

For jeg har brukt den på det jeg liker å bruke helger på. Gode venner, god mat, dårlig humor og lite søvn. Det er sånn helger skal brukes. Hvertfall i min verden.

Og jeg innser at selv om jeg blir 25 trenger jeg ikke å kunne de amerikanske presidentene på rams. Jeg kan knapt nevne fem norske statsministre. Ikke trenger jeg å kunne bilmerker heller. Eller religioner og sekter. Det er mye artigere når man finner dem opp selv. Spesielt sektene. De er artige å finne opp de!

Ikke trenger jeg å slutte å ha seriøse samtaler om rompene til menn på 80 år heller. Eller om pupper. Og skrukker. Og sex generelt. Men spesielt om romper. Det er ikke så farlig. I rette setting. I rette setting kan man forøvrig også ha en meget seriøs samtale om rompa til naboen. Som er pensjonist.

Ikke trenger jeg å bekymre meg for hva slags klær jeg hr på meg heller. For ingenting er artigere enn miniskjørt. Det korteste jeg har. Og det eneste. Revnende likegyldig, for det er moro å bruke. Enda mer moro å bruke når det i utgangspunktet ikke passer seg. Og enda mer moro når det gjør at jeg blir bedt om leg for å kjøpe hvitvin.

Det er i det store og det hele fint lite jeg må slutte med når jeg blir 25.

Jeg har prøvd lenge å komme opp med en liste på mer enn ett punkt over ting jeg vil gjøre en siste gang før jeg blir 25. Og jeg kommer bare på ett punkt. Og det er en ting jeg faktisk kunne tenkt meg å gjøre før jeg blir 25. Bare fordi det er gøy.

Å få et sugemerke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En pen konvolutt dumpet ned i postkassa i dag. Fra Helse Sør-Øst. Og inne den pene konvolutten lå et brev, en brosjyre og fire informasjonsskriv. Som sier at jeg slutter å røyke neste torsdag. Og at jeg skal faste i 6 timer. Og få full narkose. Jeg. Som sover i fire døgn av en vanlig dose morfin. Jeg. Som kan sove 18 timer på en paracet, skal dopes ned og kuttes opp.

Akkurat det med å dopes ned å kuttes opp gjør meg ingenting. Jeg er bare glad jeg rekker det så jeg kan stå oppreist når Tippeligaen starter. Og at jeg får gjort det før jeg skal ut i “ordentlig” jobb etter studiene. For jeg føler at det er veldig dumt å begynne i ny jobb, for så å sykemeldes etter en måned eller to for å kuttes opp. Det er unødvendig. Da er det bedre å kuttes opp når jeg har studiedager og uansett skal sitte hjemme og skrive oppgave. Bare at jeg må ligge da. Men effekten er den samme. Oppgaven blir ikke skrevet før to dager før innlevering uansett.

Men, som sagt, det gjør meg ingenting å dopes ned og kuttes opp. Det er det der med å våkne igjen som er problemet. For det vet jeg ikke om skjer. Og da er det himla dumt å være på dagskirurgisk something something avdeling. Sånn hvis jeg ikke våkner i løpet av dagen liksom. Dessuten har jeg aldri blitt dopa ned før, annet enn med morfin. Og det var gøy. I den forstand at jeg sov nesten 4 døgn i strekk. Og det hadde gjort seg med såpass mye søvn rett før eksamen og alt stresset med bacheloroppgaven. Men likevel.

Jeg har ikke sånn kjempelyst til å dopes ned. Og våkne igjen. Jeg er ikke et morgenmenneske. Og jeg er garantert ikke noe sjarmerende morgenmenneske. Og det er et sykehus med studenter på. Det står i brevet. På den annen side har jeg aldri vært på et sykehus uten studenter, men det er en annen sak, Og studenter er som regel kjekke. De mannlige altså. Og der skal jeg ligge. Halvdopa uten sminke, neglelakk og helt i ørska. Ikke sjans i havet at jeg er søt. Og da. Akkurat da. Når jeg ligger der halvdopa, nykutta og uten sminke. Da kommer han til å dukke opp.
Den kjekkeste mannen jeg kommer til å se i år.
Garantert!

På den positive siden slipper jeg 8 timer med framføringer på skolen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

SINTEF har nå funnet ut hvorfor Oddvar Brå brakk staven. Det var ikke bare fordi noen tråkket på den. Materialet var også avgjørende. No shit, Sherlock!

Men jeg har likevel forståelse for at SINTEF må ha noe å gjøre, selv om det neppe er avgjørende for verdens videre eksistens. For jeg tror nok skistavteknologien har utviklet seg de siste 28 årene. Det må den jo ha gjort. Folk går fortere på ski, fordi skiene har blitt bedre (og dopingtestene blir tatt litt for sjelden) og det henger ikke på greip å gå på ski med 2009-teknologi, mens man bruker staver fra 1982. Men for all del, retro er moderne, så det kan jo faktisk hende at vi får se noen skiløpere løpe rundt i Canada med skiutstyr hentet på historisk museum. Bare fordi det er in.

Nå er det ikke helt sikkert at staven hadde brukket, dersom den var laget av andre materialer, noe som forøvrig er en konklusjon jeg kunne trukket uten å se hverken staven eller russeren som tråkket på den. Det sier seg litt selv at dersom en trepinne var laget av metall, ville den tåle mer. Men for all del, vi kan ikke frata forskere jobben sin. Og staven hadde muligens heller ikke brukket om ingen hadde tråkket på den. Siden det å tråkke på ting er en meget effektiv måte å ødelegge ting på. De fleste ting som ikke er laget for å tråkkes på, knekker når de tråkkes på. Det var hvertfall det mamma lærte meg da jeg var lita. At hvis jeg tråkka på lekeovnen eller satte meg i dukketrilla, ville den bli ødelagt. Så da lot jeg være å gjøre det.

Så hele opplegget med Brå, staven og de orgasmiske ropene som fylte tv-stua i 1982 kunne vært unngått om Aleksander Zavjalov hadde visst at ting som ikke er laget for å tåle at man tråkker på dem, blir ødelagt om man tråkker på dem. På den annen side ville ikke verden vært så opptatt av å spørre meg hvor jeg var 3 år før jeg ble født.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er bitende kaldt ute. Men jeg har på meg lua, den røde jakken og de hvite skoa. Så jeg kjenner det bare på nesa.

- Ser du månen?
Stemmen hans er spørrende, og  jeg nikker med telefonen mot øret før jeg hvisker et svakt ja.

-Ser du mannen i månen?
Jeg ser mannen i månen. Klart og tydelig.

-Han er der. Jeg skulle ønske du var her.

-Når man ser mannen i månen kan man ønske seg noe.

-Kan man?

-Ja. Ønsker du deg noe nå?

Jeg smiler, lukker øynene og ønsker hardt.
-Jaaa….

-Jeg må fortelle deg noe. Noe viktig.

Jeg slutter å gå. Forbereder meg på noe. Noe viktig. Både positivt og negativt på en gang. På å juble og gråte.

-X er gravid.

-…

-Er du der?

-Mhm…

-Så jeg skal bli pappa.

-…Ja?
Jeg svelger og kjenner en isklump i magen. Et isfjell som vokser fortere enn løvetann spres. Knærne svikter og jeg setter meg ned.

- Jeg må bare bli pappa.Hun er over 12 uker på vei.

-Ja.

-Hva tenker du nå?

-At månemannen ikke virker.

Jeg legger på og kjenner at dongeribuksa blir kaldere enn kaldest og bare er. Jeg bare er. Teite månemannen som ikke virker. Teite X. Teite han. Teite alt.
Møkkamånemann!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdag kveld skal tilbringes i champagnens navn. Jeg liker ikke champagne, men hva gjør man ikke for jobben? Og når man skal tilbringe en kveld i champagnens navn, på en gallamiddag, må man nødvendigvis ha gallakjole. Alt dette får all verdens varsellamper og pizzaskiltet til naboen til å blinke epilepsianfall på mennesker uten epilepsi.

Jeg bruker ikke kjoler. Punktum. Skjørt kan til nød gå. For jeg er rund i kantene. Og har latterlig lange bein. Som ikke nødvendigvis er like runde i kantene som resten av meg. Så når jeg tar på meg en tettsittende kjole, full av glitter, paljetter og alt annet ræl de dekker stoff med for tiden, ser jeg ut som et glasert eple. Og det er ikke akkurat flatterende. Med mindre jeg skal på date med noen med særs spesielle fetisher. Så nå har jeg  et problem. For jeg eier jo ikke kjoler som får meg til å se ut som glaserte epler. Det har jeg jo ikke hatt noen grunn til å anskaffe, derfor har jeg latt være.

Men jeg innser jo at verden er i forandring, så jeg må jo bare finne en kjole. Som forhåpentligvis ikke gjør at jeg ser ut som noe som serveres på et omreisende tivoli i Texas. Det at jeg ikke har lyst til å kjøpe en kjole i en butikk, har ført til at venninners skap blir raidet. Og jeg har funnet et par kjoler jeg kan velge mellom. I morgen skal jeg se på en kjole til, som jeg tror blir fin.
Siden jeg aller helst ville gått på middagen i dressbukse, skjorte, vest og slips. Det ble rimelig brutalt nedstemt, så kjole it is.

Selv om jeg skal se ut som et glasert eple. Som aller helst skulle hatt på seg jeans, t-skjorte og drukket øl.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sist jeg var singel, var for to år siden. Og det var fantastisk. Jeg var yngre, mer bekymringsløs og hadde relativt diffuse planer for framtiden. Nå er jeg motvillig eldre, har et par bekymringer ekstra, og bør vel strengt tatt snart legge en plan for framtida. Ikke funker verden som på tv heller.

Er jeg avleggs som flørt fordi jeg nærmer meg det seriøse livet?
Jeg er jo tross alt snart ferdig med bachelorgraden. Og med en bachelorgrad følger en god del ansvar. Og et mål, ikke minst. Jeg har jo nådd et mål med den graden. Og så følger målet med fast jobb. Og etter den faste jobben kommer leilighet, bil og hele den pakka der. Jeg vet jo det. Jeg bare velger å skyve det foran meg en liten stund til. Men jeg skjønner jo at det at jeg står på trappa til det seriøse livet gjør meg mindre attraktiv som flørt. For det er det jeg vil ha.

Må man gå med stempel i panna som sier hva man vil ha?
Jeg er ikke videre interessert i et stort, fantastisk, rosenrødt forhold som varer livet ut. Ikke nå. Ikke enda. Men en flørt. Som er mer enn en knullekompis, og mindre enn framtidig ektemann. For all del, om fyren viser seg å være en framtidig ektemann, får vi ta det som det kommer. Men han må være noe mer enn en knullekompis. Akkurat det har jeg ikke bruk for. Og det er kanskje det jeg taper på. At jeg heller vil ha en fast søndagskjæreste enn en one night stand.

Er jeg håpløs som ikke lenger er fan av tilfeldig sex?
For all del, jeg har hatt min dose one night stands. Ikke i stor skala, men en liten dose har det blitt. Det er bare ikke spennende lenger. Da vil jeg heller ha et knull jeg vet jeg blir fornøyd med. Fra noen jeg kjenner. Sjansen for å få dårlig sex øker proporsjonalt med behovet for en one night stand. Og minker omvendt proporsjonalt med en fast knullekompis. Derfor er en knullekompis helt klart å foretrekke framfor en one night stand. Men jeg vil ha noe mer enn det. Dessuten er knullekompiser bare noe man har når man ikke har andre i kikkerten.

Bør jeg bare gi opp og satse på at 2010 blir året jeg skal leve i sølibat?
Jeg mistenker at det blir løsningen. For det O` store singellivet lar virkelig vente på seg. Jeg føler at jeg har ramla av lasset, og dermed sitter fast et sted midt mellom ingenting. Jeg har ikke knullekompiser, one night stands eller søndagskjærester. Og selv om det egentlig er helt greit, er det også til tider jævlig frustrerende!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har vært rimelig lite villig til å fylle 25. Og er det egentlig fortsatt. For jeg føler meg ikke en dag eldre nå enn jeg gjorde da jeg var 21. Faktisk føler jeg meg yngre, siden jeg ikke sitter med samme ansvar nå som jeg gjorde da. Da hadde jeg gjeld langt opp etter ørene, eide leilighet og var i den fasen man er når man kjøper leilighet med to soverom. Diskusjonen om unger var i gang. Ingen av delene ble gjennomført, og nå er jeg på god vei til å fylle 25, uten både unger, gjeld og leilighet.Og det er jeg takknemlig for nå. Jeg hadde blitt sprø om jeg hadde samme ansvar nå. Men jeg har innsett at jeg bør komme med en ønskeliste. Siden jeg blir eldre, enten jeg vil eller ikke. Dessuten er det nok ikke så ille. På lørdag fortalte mamma meg at hun ikke er klar for å fylle 50. Enda det er lenge til.

Så her kommer den. Den magiske ønskelista, som skal gjøre at livet som 25-åring ikke blir så ille som jeg liker å innbille meg:

1. A genie in a bottle
   Som virker. Med tre ønsker. Som virker.
2. 7 rette i lotto
   På en lottokupong. Registrert i mitt navn. Med minstegevinst på over 50000 kroner
3. Bil
   Som virker. Sånn at dørene kan åpnes og lukkes uten lirking, luring og gaffatape. Og som har spylervæske som treffer vinduene.
4. En date
   Som virker. Og ikke er klein. Og som ingen legger seg borti. Og som ikke nødvendigvis trenger å føre til noe mer.
5. En tur til Trondheim.
   Bare fordi. Det er Trondheim. Og jeg liker Trondheim.

Og når alle står fast på hvordan de skal løse denne ønskelista, blir jeg like glad for tulipaner, middag, å slippe å ta klesvaska, en kinotur, shopping, å få beholde de jeg er glad i litt til, Star Wars bubblehead greia jeg så på science fiction messa. Og de der skoa som er så fine. Jupp.
Får jeg alt dette skal jeg gladelig fylle 25. Får jeg det ikke, skal jeg bruke lørdagen slik lørdager best brukes. På jobb.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende