Jeg er veldig fornøyd med hvordan jeg ser ut. Jeg ser ut som et eple med bein. Og har gjort det så lenge jeg kan huske, så jeg tror ikke det vil forandre seg med mindre jeg tar en operasjon. Og om jeg kunne operert noe ville jeg nok heller fått kortere bein og lenger overkropp, enn mindre mage.

For epleformen er der uansett hvor mye og hva jeg trener, hva jeg spiser og hva jeg drikker. Derfor har jeg innfunnet meg med at jeg er et eple med lange bein og korte armer. Litt sånn Tyrannosaurus Rex. Bare uten svær rumpe og gigantiske lår.  Og det sier seg selv at når man er et Tyrannosaurus Rex-eple, får man bittelitt problemer med å finne klær som passer.

Sko er ikke noe problem. Alt fra 37 til 39 passer fint. Jeg har freakishly små føtter i følge en av samboerne mine. Egentlig begge. Fordi jeg er for lang til å ha så korte føtter. Det er nemlig sånn at foten din er like lang som lengden fra albuen til håndleddet. Og hadde jeg vært litt mer menneske og litt mindre Tyrannosaurus, ville jeg mest sannsynlig brukt noe sånt som 41-42 i sko. Siden det er det alle venninne mine som er litt lavere enn meg bruker. De som slipper å lete seg hjel etter bukser som er lange nok i beina, altså. De som har fine, korte bein. Jeg har fryktelig lange bein. Noe som visstnok er sexy.Bare sånn til informasjon: Høyvannsbukser er IKKE sexy!

Strømpebukser, bukser og thights er pene og praktiske ting på vinteren. På sommeren også for den sakens skyld. Men da må det passe. Og rekke ned sånn det skal. Det gjør ikke alltid det. Med mindre jeg kjøper bukser som har lange bein. Eller strømpebukser som er litt for store. Og thights har jeg bare gitt opp. De rekker til midt på leggen uansett.

Et av de største problemene med å være Tyrannosaurus Rex er bilkjøring. Min bil er ikke noe problem, for den er jeg vant med. Dessuten er rattet så høyt oppe at jeg ikke får spesielt store problemer med å skrape opp knærne. For. Hvis jeg setter setet så langt tilbake at beina blir riktig i forhold til det jeg lærte på kjøreskolen, rekker ikke hendene mine fram til rattet. Det er rimelig absurd egentlig. For enten må jeg ha veldig bøy i knærne, eller så må jeg lene meg veldig langt fram. Og ha veldig rett rygg på setet når jeg kjører. Men min bil er på snedig vis tilpasset dinosaurer, så jeg gruer meg litt til å kjøpe ny. Som må dinosaurtilpasses.

Men jeg er veldig fornøyd med å være Tyrannosaurus Rex-eple. Fordi det er gøy. Dessuten er det et luksusproblem. Det kunne vært verre. Men det ville blitt bedre om butikkene bare begynte å lage klær som passer til folk. Og biler. Men egentlig trenger de ikke det. For jeg liker å være meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker en fyr. Ish. Ok. Jeg liker han veldig. Sånn. Liker-liker. Og det er egentlig bare litt mer enn frustrerende.

For. Jeg er feig. Jeg er så ufattelig feig. Å snakke foran flere tusen mennesker er ikke noe problem. Ikke i det hele tatt. Det kan jeg godt gjøre. Ikke noe stress. Å snakke til en mann jeg liker bare går ikke. Det er ikke fysisk mulig for hjernen å koble seg til tunga så noe fornuftig kommer ut. Ikke kan jeg sende melding heller. For jeg skjønner ikke hva jeg skal skrive.

Jeg prøvde å forklare problemet til en kompis i helga. Og hans meget fornuftige tips er: “det er jo bare å spørre”.

Og det er jo det. Jeg vet det. Men. Jeg vil ikke ha svar. Eller jo. Men jeg vil ha svaret ja. Ikke noe nei, kanskje, kan vi sikkert eller noe sånt. Jeg vil ha “ja, det vil jeg”. Og det svaret er det jo ingen garanti for at jeg får. Så da lar jeg være å spørre.

For. Jeg vet ikke helt. Det er vanskelig. Skummelt. Fordi jeg for første gang på lenge er betatt. Og det pleier jeg ikke å være. Ikke pleier jeg å være sjenert heller. Men det følger liksom med betatthet. På en måte. Og nå bare. Virker jeg ikke. For han har verdens vakreste øyne. Og de øynene får meg til å bare. Koble ut. Fullstendig.

Det er jo bare å spørre. Egentlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går var det fire år siden. I går klokka 06.49 var det fire år siden. Og jeg er lei. Jeg er drittlei. Så ufattelig lei at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg sluttet å ta telefonen sånn ca klokka to i går. For jeg er lei. Drittlei. Men dagen gikk sin gang, og da jeg var på jobb, kunne jeg uansett ikke ta telefonen og da jeg kom hjem gadd jeg ikke ringe opp igjen. Ikke det at jeg hadde giddet uansett, men læll.

Jeg har tenkt at på fire år bør ting ha forandret seg. Mer enn forandret seg. Det burde bli bra. Det har blitt bra. I hodet mitt har alt blitt bra. Så da jeg nærmet meg krysset i dag, og jeg kjente knærne bli rare, stusset jeg. Og da jeg stoppet på rødt lys, kjente jeg at hjertet hamret i brystet. Og jeg ble så sint at jeg bannet høyt. For hodet mitt er bra. Jeg vil at det skal være bra. Så jeg har bare bestemt at det er sånn.

Og da passer det jævlig dårlig at kroppen ikke har fått med seg at hodet har bestemt at alt er bra. Spesielt når jeg kjører bil. For de som ikke er klar over det, så er det en smule ubehagelig å gire samtidig som man brekker seg. Ikke er dunkende hjerte så himla behagelig at det er noe å slenge balla i taket for heller.

Så der satt jeg i bilen, med magesekken på vei opp spiserøret, klamme hender, bankende hjerte og bare ett mulig sted å stoppe. Det stedet som gir meg følelsen. For første gang på nesten tre år har jeg blitt fysisk dårlig av å passere. Jeg kjører jo forbi der daglig for å komme meg til skolen, og det går jo helt fint. Det er aldri noe problem. Men i dag.

Faenfitte!
Jeg overlevde denne gangen også. Men nå er jeg seriøst drittlei!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Unngå repeterende penetrering. Helst de neste 7 ukene. Sa gynekologen. Mens han stirret hardt på arket foran seg hvor det sto hvor mange røyk jeg tar om dagen og veldig mye listet opp under allergier. 7 uker? Det er faen meg 49 dager! Det er sånn… Til mai! For egentlig skal man unngå samleie de første tre ukene. Sånn i teorien. Hvis alt går som det skal. Når alt da ikke går som det skal, kan man slenge 7 uker på de tre ukene man allerede har unngått samleie. I`m one happy camper.

Jeg er singel. For all del. Ikke har jeg noen knullekompis å slenge balla i taket over heller. Så sexen er på en måte litt på tur uansett. Det er ikke det som er poenget. Poenget er at… Jeg blir gal.

Det er som å si til en fireåring at den ikke får is. Uten at den har spurt om is. Men du kan banne på at fireåringen har lyst på is etter at du har informert om at den ikke får uten at den har spurt. Det er bare en dårlig plan. Så i stedet for å bare la være å ha sex på ti uker fordi jeg er litt over middels kresen og litt over middels livredd for diverse sykdommer, går jeg rundt og tenker at jeg ikke kommer til å fungere optimalt før jeg har hatt sex. Selv om jeg vet at jeg fungerer helt fint uten sex. Tilbake til isen. Den gjør fint lite fra eller til for en fireårings funksjonalitet i hverdagen. Sånn egentlig.

På den positive side har jeg 53 -femtitre (!!!!)- dager igjen å være så lite sjarmerende jeg klarer. Og mest mulig usexy. For nå trenger jeg jo ikke å sjarmere noen som helst. Sånn egentlig. For selv om jeg er veldig klar over at man ikke trenger å ha sex på første daten, er 53 dager nesten to måneder. Og si at jeg møter mannen i mitt liv i morgen. Og alt han får lov til om to måneder er å kysse meg? Jeg driter i hva han måtte tro om min prippenhet. Min kåthet er verre å hanskes med. Jeg mener. Jeg blir grinete. Furten, grinete og kunne like godt hatt sånn der PMS. Men PMS finnes det tabletter mot. Det tror jeg ikke det gjør for tvangssølibat. Så da trenger jeg ikke bekymre meg videre for noe som helst hva utseendet angår. Ikke trenger jeg bry meg om å ha sjarmerende personlighet heller. Jeg skal ikke sjarmere noen. Det er jo ikke lov.

Jeg er veldig motstander av hele opplegget kjenner jeg. Selv om jeg ikke har tenkt å ha sex. For det første fordi jeg ikke har noen å ha sex med. Og for det andre så er det første litt ljug, men læll. For det tredje hadde det vært greit å kunne fokusere på jobb og bachelor uten å tenke på at man skal rekke en date eller fem…

Jeg _må_ ikke ha sex. Men det hadde vært deilig å ha muligheten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du noen gang vært så redd at du ikke er redd for å dø?
Så redd at alt du gjør, gjør du på autopilot?
Så redd at alt du føler er lettelse?
Så redd at hjernen kobler ut?
Så redd at hjertet slutter å virke?

Det har jeg. Og jeg lever fortsatt. Selv om jeg mer enn en gang har vurdert å bare gi opp. Det har fristet voldsomt til tider. Spesielt når jeg ser tilbake på sommeren 2006. Som jeg ikke husker noenting av. Jeg har bilder av at jeg er på sjøen med søskenbarn, deres kjærester, tanter og onkler. Men jeg husker ikke at jeg har vært der. Jeg vet jo at jeg nødvendigvis må ha vært det siden det finnes bilder av det. Det er utrolig frustrerende. Ingenting er verre enn å sitte i samtaler hvor folk snakker, spør og graver om ting som har skjedd de siste fire årene, som jeg ikke husker noe av. For jeg husker veldig lite. Av hendelser. Episoder. Ingenting. Alt som skjedde før 2006 har jeg et klart bilde av. Det som har skjedd etter er mer tåkete. Jeg har blitt veldig glad i kameraet mitt. Det hjelper meg å få et klarere bilde av alt jeg har gjort. For det er episodene, opplevelsene og hendelsene som ikke fester seg. Fagstoff, ting jeg leser og ting jeg skriver husker jeg. Utrolig godt også. Det er bare det sosiale som taper. Hver gang.

Jeg har sett et menneske med dødsangst. Og det unner jeg ikke min verste fiende. At det i tillegg var et menneske jeg hadde følelser for, ødela mye. Ekstremt mye. Hjertet mitt virker ikke som det skal lenger. Ikke ordentlig. Det gjorde det før. Det begynte å virke igjen for et par år siden, men nå virker det ikke mer. Jeg er takknemlig for alle vennene jeg har, alle kompisene mine, alle jeg har møtt. Jeg elsker de som alltid har vært der for meg. De som var der for fire år siden. De som har kommet etter har jeg hatt store problemer med å bli glad i. Jeg jobber med det. Daglig. Det er utrolig slitsomt, men jeg har en begrenset vennekrets, som jeg elsker over alt i verden. Og så har jeg en utvidet vennekrets som jeg er utrolig glad i. Men jeg slipper ikke folk til. Og jeg vet det. Det er to mennesker som kjenner mitt innerste indre. Bare to. Og begge er menn. Fordi de er lettere å forholde seg til. De tar ting for det det er. Ikke noe bullshit. Jenter har en tendens til å synes synd på.

Det er ikke synd på meg. Jeg lever fortsatt. Jeg virker i hverdagen. Jeg er ikke sint på noe menneske. Kanskje med unntak av diverse lederpersoner i helsevesenet som sørger for at systemet ikke virker. Men alt i alt er jeg heldig. Livet mitt virker. Jeg lever. Jeg har gode venner. Jeg har alt jeg trenger. Jeg er til tider lykkelig. Stadig sjeldnere ulykkelig. Deprimert er jeg ikke lenger heller. Alt jeg er er overlevende. Etter fire år har jeg fått orden på livet. Til en viss grad. Jeg kommer nok alltid til å være syk på en måte. Men en dag. En vakker dag. Da vil mars 2006 være mer en erfaring enn et dårlig minne. Nå er det en blanding. Og på underlig vis er jeg nesten takknemlig for erfaringen. For heller meg enn noen andre. Ingen fortjener å leve livet sånn jeg har gjort de siste fire årene. Jeg unner det ikke mine største fiender.
Men jeg overlevde. Jeg lever fortsatt. Og jeg er takknemlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har nå hatt samboerne mine i et halvt år. Det har gått ufattelig fort. Og jeg har blitt femininisert. I klesveien altså. For jeg er like feminin jeg alltid har vært. Ok, det er litt ljug for etter at jeg begynte å jobbe med sminke, har jeg fått en tendens til å måtte sminke meg før jeg går ut døra. Men jeg kan ikke bruke vibrerende maskara uten å gråte. Så så veldig femininisert er jeg ikke.

Da vi hadde bodd sammen et par uker, fant vi to prosjekter som skulle startes. Prosjekt frigjøring, som ikke handler om meg, og prosjekt femininisering, som går på meg.
For jeg har alltid vært jeans-t-skjorte-hettejakke-typen. Det har vært greit. Med jeans kjøpt på herreavdelingen, eller baggy jeans kjøpt et par nummer for store. T-skjorter med trykk og fargerike hettejakker. Dette er dog ikke akseptert klesstil på jobb. Så der har det stort sett gått i jeans av den litt strammere typen og ensfarget trøye. Det er mer nøytralt, og i grunnen ikke helt meg. Og samboerne mine har, forståelig nok, ikke skjønt hvorfor jeg har ørten par pene sko, men ingen klær som matcher. Så de startet prosjekt femininisering.

I går gikk jeg og en av samboerne gjennom klesskapet mitt. Og da forsvant en del av de klærne han ikke liker. Og jeg fikk streng beskjed om hva jeg skulle ut og kjøpe i dag: Thights, hvit skjorte, vest og INGENTING lilla. Jeg tror jeg har mye lilla klær…

Så jeg dro i butikken, med to mål. Å finne pysjtopp til festen i morgen, og kjøpe thights. Jeg er egentlig veldig motstander av thights, men har av en eller annen grunn fem kjoletoppting i skapet som jeg bruker thights til. Selv om jeg ikke har noen. Rompa mi er nemlig ikke skapt for thights. I mitt hode. Mitt hode tar visstnok feil har jeg fått ettertrykkelig beskjed om, og jeg tar hintet. Etter en lengre samtale med mennesker som mener at det ikke skader at jeg viser at jeg er jente. Derfor kom jeg hjem etter en halvtime på et kjøpesenter med to thights, to gensere (ingen lilla) og hvitvin.

For nå skal jeg jo bli femininisert. Så skapet mitt har nå en egen skjørt og kjoletopphylle. Og jeg har snedig nok intet mindre enn fem skjørt inni der. Som jeg har begynt å bruke mer og mer i det siste. Så kanskje det er håp for meg også. Jeg kan visst ikke fortsette med den komfortable stilen min. Den hvor man ikke kan se om jeg er gutt eller jente med mindre man ser nøye etter.
Og det verste er at jeg faktisk liker det…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

TV3 har et fantastisk program. Jeg aner ikke hva det heter, men nå viser de fram peniser. Mange peniser. Og jeg tenker mitt. For det første har jeg aldri studert noen peniser. Sånn. Ikke nøye hvertfall. Ikke i det hele tatt egentlig.

TV3 har vært så snille å vise meg peniser fra vinkler jeg aldri har sett peniser før. Og som jeg ikke har intensjoner om å se dem fra igjen. Ikke live hvertfall. For. Peniser er ikke pene. De er ikke estetisk vakre som tulipaner, solnedganger og vinterhvite fjellvidder. Det er en pølse med kjøtt med en pose flesk bak. Kall den hva du vil, pen er den ikke. Det er ikke vaginaer heller. Det er en strek med hår på utsida, og massakrert lever på innsida. Sånn rent estetisk. Jeg syns ikke peniser er pene. Men de er morsomme å leke med.

Siden jeg ikke synes peniser er videre vakre, har jeg heller aldri sett på dem som noe man bør ha en formening om hvordan skal se ut. Det er akkurat det samme for meg. Nesten. Når jeg tenker etter. Virkelig tenker etter. Så er det akkurat samme faen. Det er en penis liksom. Den skal ikke brukes til så mye annet enn sex.

Jeg har ingen formening om hva som er passende størrelse for en penis. Jeg kan ikke komme på en eneste gang hvor sexen ikke har fungert på grunn av _penisen_, som regel er det kjemien eller mannen det er noe feil med. En penis er sjelden årsaken til et dårlig sexliv for meg.

Jeg har hatt samboere og kjærester som har vært bekymret for penisstørrelsen. Noe jeg har stilt meg rimelig uforstående til, helt til en av dem så pent poengterte at mine planer om å forstørre puppene er det samme som hans planer om å forstørre penisen. Puppene mine er fortsatt like små. Hva penisen hans er vet jeg ikke. For meg spiller det like liten rolle nå som da hvor stor penisen hans er. Fordi størrelsen ikke gjorde noe fra eller til for sexlivet vårt. Jeg likte fyren, han likte meg, vi hadde sex og det var bra. Uavhengig av kjønnsorganer.

Jeg tror menn er mer opptatt av penisstørrelser enn damer er . Jeg er hvertfall ikke videre opptatt av størrelsen. Jeg har hvertfall aldri tenkt over størrelsen på noen av penisene jeg har lekt med.Ikke utseendet heller. For. Åssen den ser ut har fint lite å si. Sånn siden jeg ikke har øyne på livmora.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Idag har jeg blitt gratulert i huet og ræva fordi jeg er kvinne. Yay for meg liksom. Jeg jobba skikkelig hardt med å la være å utvikle penis.

Jeg ser ikke helt nytteverdien i å feire at jeg er kvinne bare fordi det er 8. mars. Riktignok skal jeg ikke feire med annet enn jobbing og oppgaveskriving, men sånn læll. Jeg har ingen kampsaker. Jeg er ikke for likestilling for enhver pris. Jeg er for likestilling innen rimelighetens grenser.

For. Selv om jeg er kvinne, og ikke har jobbet spesielt hardt for noen av rettighetene mine, har jeg heller aldri tatt det så himla tungt å bli diskriminert fordi jeg er kvinne. Det er ikke mitt tap at folk ikke gir meg en sjanse fordi jeg mangler penis. Ærlig talt. Riktignok kunne jeg vært mange erfaringer rikere, men jeg vet også at jeg ikke ville gjort jobben så godt som jeg er kapabel til om jeg fikk en jobb for å fylle opp en kvote.

Det gjør meg ingenting å jobbe i mannsdominerte yrker. Men jeg vil likevel ikke ha en jobb i et slikt yrke fordi jeg er dame. Jeg vil ha den fordi jeg er den mest kompetente til å gjøre jobben. Si at det er hundre søkere til en jobb. Jeg blir nummer 29 på lista over de som skal få jobben. Menn de 28 første er menn. Da blir det litt feil at jeg får jobben fordi jeg er penisløs. Jeg mener. Det er 28 andre som kan gjøre jobben, men som ikke får lov fordi de har penis? Himmel. Det er langt bak mål. Det er ikke i nærheten av stadion en gang!

På den annen side ville det vært utrolig greit å ha denne penisen som gir meg all verdens fordeler. For det synes å være opplest å vedtatt. At penisen gir deg fordeler. Fordeler penisinnehavere ikke synes å ha oversikt over at de har. Og det ville jeg taklet helt fint. Jeg ville derimot ikke taklet å miste muligheter fordi jeg har den penisen, og dermed ble straffet for å ha den.

Jeg forstår ikke helt. Bør jeg være takknemlig for å ikke ha penis? Eller bør jeg være skuffet over at jeg ikke har det?

Jeg er fullstendig klar over at kvinnedagen er for å kjempe for kvinners rettigheter. For likestilling. For å bli verdsatt for den man er. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor det bare er damene som blir diskriminert. Og jeg tror ikke det vil forandre seg så lenge damene har sin egen dag til å minne seg selv på at de har mulighet til å bli diskriminert. Vi har fått stemmeretten vår. Og vi bør bruke den. For andre. Ikke bare for kvinner. Men heller for mennesker som trenger en eller annen form for likestilling. Det blir litt feil for meg å kjempe for et kjønns rettigheter framfor menneskers rettigheter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er tre single samboere. Og når man er singel og bor sammen med to andre single mennesker, føler man gjerne litt på det når en av samboerne skal på date. For selv om man gleder seg veldig på andres vegne, blir man også veldig klar over sin egen situasjon som singel. Og. Siden jeg allerede har skrevet lista Topp 10 IKKE-dater, bør jeg jo skrive lista over de datene jeg faktisk kunne gått på, bør jeg ikke? Jo det bør jeg!

1. Hjemmefrontmuseet.
   Jeg er veldig svak for museer generelt. Og hjemmefrontmuseet er et av de mest spennende museene vi har. Jeg er også troende til å bruke ferien i sydligere strøk på å gå på muesum. Helst museum som er relatert til andre verdenskrig, gresk og romersk historie eller bare lokalmuseet på stedet jeg måtte befinne meg. Dessuten er museum et sted hvor man har muligheten til å prate sammen. Ikke nødvendigvis om hverandre, men også om det man ser. Det er en unik mulighet til å få andres syn på ting man er opptatt av.
2. Åråsen.
   Som i stadion. Ikke studenthuset. På fotballkamp. Helst en tippeligakamp. Og helst ikke i midten av juni. Noe som forøvrig ikke blir noe problem i år, men læll. Fotballkamp er sjarm. Så lenge man vet å oppføre seg på kamp. Ingen hooligans. Skjer ikke. Funker bare ikke. I det hele tatt.
3. Pub-date
   Selv om jeg er motstander av alkohol på date, er det noe annet med en pub-date. Eventuelt utepils-date. For å ta en øl på et eller annet utested på gateplan i sola er absolutt bare… GULL! Men helst på våren. Sånn. Når det fortsatt er ikke helt shortsvær, men likevel varmt nok til å droppe jakka.
4. Båttur.
   Jeg liker båter. Såpass godt at jeg gikk matroslinja på videregående. Og kan ikke tenke meg noe bedre enn å bruke en hel dag på en båt. Og da snakker vi ikke jolle eller danskebåten. En 30-fots er greit. Helt strålende faktisk. Det forutsetter selvfølgelig at mannen har mage til litt sjø. For selv om det er en forutsetning at det er sol, trenger det ikke være blikkstille.
5. Grillings.
   Grill er gull. Enkelt og greit. Det er sosialt, man blir mett, og jeg kan sjarmere med mine fantastiske matlagingskunster. Ok, de er ganske dårlige, men jeg lager kick-ass tzatziki! Og jeg har hørt rykter om at veien til mannens hjerte er gjennom magen. Det er dog en fordel at mannen liker hvitløk. Men det er det uansett.
6. Akedag.
   Jeg liker snø. Så lenge jeg slipper å måke den av bilen. Og jeg kan godt ake. Så en sånn date er jeg med på. Uten tvil.
7. Sci-fi convention.
   Disse er det ufattelig få av i Norge. Vesentlig fler av i Sverige. Og jeg kan godt kjøre til Sverige for kombinasjonen date-sci-fi. Bare. Fordi. Derfor.
8. Skate-date.
   Jeg står ikke på skateboard selv, for jeg har ikke noe overhengende stort behov for å få styggere knær enn jeg allerede har. Og jeg liker å ha et hode som virker og håndledd som kan bøyes. Men jeg elsker å se folk stå på skateboard. Snowboard også for den sakens skyld. Så lenge jeg får ha kamera og ta bilder. Jeg liker å ta bilder nemlig. Og da kan jeg like godt ta bilder av noe jeg liker å se på.
9. Ballett.
   Jeg syns ballett er fantastisk nydelig å se på. Og mer er det egentlig ikke å si om den saken.
10. Surprise me.
    Jeg liker overraskelser og er med på det meste, så lenge jeg ikke får vondt. Og vondt får jeg ikke før jeg sitter på legevakta. Men jeg brekker meg hvis jeg ser mitt eget blod. Det bare fikser jeg ikke. Så tenk på det før du overrasker meg.

Sånn. Der er lista. Å ja. Det er selvfølgelig en forutsetning at jeg har lyst til å gå på date med folk i utgangspunktet. Jeg har sjelden noe i mot folk, men det er ikke alle jeg har lyst til å gå på date med.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vår i lufta. Hvertfall min luft. Så vår at jeg hadde på meg skjørt på jobb i dag. Og på skolen da. Og pilotbriller. Jeg elsker pilotbriller. Og jeg elsker våren. Kriblinga. Forelskelser. Betatthet. Og lyden av skateboard på bar asfalt. Akkurat den lyden er det nok lenge til jeg hører. Men jeg gleder meg. Jeg gleder meg også til menn med bar overkropp. Pene bare overkropper. For jeg er våryr. Uten mulighet til å gjøre noe med det i virkelighete på et par uker, for eksamen skal leveres neste uke, og jeg er ikke i nærheten av ferdig. Og derfor, sånn i våryrhetens navn, er det på tide å komme med blogglista for i år. Og for å gjøre en vri på det, velger jeg å la det gå som er farsott gjennom bloggen. Or something (Lisa kan skytes for denne ideen). Her er lista. Bloggere jeg kunne falt for:

1. Pistolero
   Igjen. Cormac. Og Bergen by. Og sigar. Og cowboyboots. Og bare.
   *smask* Du vet hva jeg mener
2. Wolfsea
   Igjen. For felles lidenskap.
3. Grunde
   Verdens beste pooler. Eller lærer i pooling om du vil.
4. RoadRunner
   Igjen. Det er bare et eller annet. Noe. Et eller annet. Jeg liker.
5. Denkbat
   En fantastisk søt mann. Som holder meg i hånda om jeg er redd.

Og så over til årets twist. Dette blir en runde hvor jeg vil vite hvem dere ville falt for. Derfor vil jeg sende denne videre til fem bloggere/bloggerinner, fordi jeg er så himla nysgjerrig. Og siden jeg har holdt på med dette siden 2007, og alltid fått beskjed om at folk er uenig med meg, uten at jeg har fått noe svar på hvem dere ville hatt på lista. Det gidder jeg ikke i år. Derfor vil jeg vite hvilke bloggere dere kunne falt for. Og sender ballen videre til:

Lisa
Jojja
Wolfsea
Pistolero
Nymph

Så får dere sende ballen videre til fem andre når dere er ferdig med å leke med den…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende