Da jeg var barn og tidlig ungdom, sånn omtrent rundt tweens-alderen, altså slutten av barneskolen/begynnelsen av ungdomsskolen eller deromkring, hadde vi fasttelefon.
Sånn som satt fast inne i huset, og som man ikke skulle bruke etter klokken ti om kvelden, eller før klokken halv åtte på morgenen på ukedagene. I helgene skulle den brukes etter klokken ti.

Da jeg var ung, hadde vi et sånt abbonnement som lot oss ringe gratis til andre fasttelefoner på lørdager. Så hver lørdag ringte pappa til bestemor og bestefar. De bor jo langt unna, og det var dyrt å ringe. Så på lørdager, når det var gratis, da ringte vi til dem. Mormor og morfar hadde ikke telefon. De har ikke telefon nå heller. Eller jo. De har en mobiltelefon, som kun er slått på et par timer hver ettermiddag. For de trenger ikke å være tilgjengelige for verden, sier morfar.

Da jeg var ung, hadde bestefar mobiltelefon. Den var stor, og kom i sånn veske som veide ørten tonn. Da kostet det kjempemasse å ringe til mobiltelefoner, og de var omtrent like lette å ta med seg som å bære to kasser øl uten at det klirret. Men bestefar hadde en likevel, som han hadde med seg da han dro ut for å fiske.
Jeg så den telefonen igjen i sommer. Den er utstilt på teknisk museum. Sammen med den første mobiltelefonen jeg hadde.

Da jeg var ung, var det veldig viktig å ikke ringe midt på natta eller for sent på kvelden eller veldig tidlig på morgenen. For da kunne det hende at folk sov, eller ikke ville bli forstyrret.
Ikke skulle man ringe med mindre det var prekært at man gjorde det. Man ringte ikke til naboen ved middagstider. Da ventet man heller til middagstider var ferdig, og gikk og ringte på i stedet. For da jeg var ung, kunne man ringe på hos naboen uten å måtte avtale på forhånd at man skulle gjøre det.

Da jeg var ung, og vi fikk to telefonlinjer, pleide telefonen å ringe veldig mange ganger i helgene. Bare når det var tippeligasesong. Da ringte telefonen og folk med morsomme stemmer spurte etter Pål Strand. Pål Strand spilte fotball for LSK, og var en av mine store helter. Han er det fortsatt, selv om han ikke spiller for LSK, og han hadde nok veldig likt telefonnummer som oss den gangen fasttelefon var mer vanlig enn mobiltelefon.

Da jeg var ung, gledet jeg meg til å bli stor, sånn at jeg kunne ha fasttelefon i form av en klarrød kobratelefon med telefonsvarer.
Nå har jeg ikke klarrød kobratelefon, men heller en mobiltelefon som virker når det passer den. Og som noen ganger får meldinger fra fremmede mennesker som kan fortelle meg at jeg må huske å hente Kaja på balletten, eller kjøpe poteter til middag. 

Jeg savner fasttelefonen egentlig. Fordi den ble igjen hjemme da jeg dro. Og selv om jeg fint kan legge igjen mobilen hjemme når jeg drar nå, blir det tull likevel. For klokka mi er jo på telefonen!

 

(flere telefoner)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende